Intervju med Tor Vidar Eilertsen
Tor Vidar Eilertsen jobber som første førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, og er prosjektleder for PIL-prosjektet ved UiT. Han har lang erfaring fra lærerutdanningen ved universitetet, hvor han har jobbet siden 1985. Her svarer han på noen korte spørsmål om sine erfaringer med PIL.
Hva er din rolle i PIL-prosjektet?
Som kjent er min rolle prosjektleder i en for øvrig flat og demokratisk struktur!
Hvorfor er PIL-prosjektet et viktig prosjekt?
Praksis er en sentral del av alle profesjonsutdanninger, også og ikke minst lærerutdanningene. Det er derfor viktig og nødvendig å styrke forskning og fou som konstruktivt kan bidra til å styrke samspillet mellom teori og praksis. Vi har nok av evalueringer og utredninger som igjen og igjen konstaterer svakhetene ved dette samspillet, PIL er et av få mer helhetlige og større FoU-satsinger som ikke bare konstaterer, men som søker å konstruere bedre løsninger. Det er viktig at det blir fulgt både gjennom nasjonale forsknings- og utviklingsprogram, forskerskoler og på andre måter.
Hva er den største utfordringen for et slikt prosjekt?
Det er mange utfordringer knyttet til å prøve nye løsninger innafor vel etablerte strukturer og kulturer. Vårt utgangspunkt har vært å utvikle en mer utviklingsorientert praksis gjennom studenters deltakelse og bidrag i FoU-arbeid. Her har selvsagt en utfordring vært tilgang til skoler som faktisk har slike prosjekt, og dernest å få til praksisrammer som gjør at studentene kan delta over tid og i viktige og relevante begivenheter. En FoU-innrettet praksis innebærer ressurser og kompetanse på praksisskolene i større omfang enn det som har vært tilfelle hittil. Her i Tromsø er vi heldige i så måte i og med at utprøvingen av 5-årig allmennlærerutdanning også følges opp gjennom en ambisiøs satsing på FoU-orienterte “universitetsskoler”.
Hvordan har prosjektet blitt mottatt av samarbeidspartnerne i skolen?
Unisont positivt, studentene har som regel vært opplevd som viktige bidragsytere i utviklingsarbeidet, i noen tilfeller helt sentrale i planlegging og gjennomføring. De ulike møtearenaene (dialogkonferanser, praksisseminarer, konferanser etc.) har vært opplevd som viktige utviklingsarenaer også for veiledere og rektorer.
Hvis du skulle nevne ett eller to poenger som beskriver det viktigste du har lært gjennom dette prosjektet – hva ville det være?
Hovedlærdommen ligger i det overstående, det helhetlige blikket – og praksis – som kreves for å styrke lærerutdanningene generelt og praksis spesielt. Det krever både gode, “forsterkende” og ikke “dementerende” praksisskoler, fleksible løsninger som gjør det mulig å følge virksomhet og prosesser over tid. Det gir også bedre inntak til de organisatoriske sidene ved profesjonsutøvelsen: ledelse, samarbeid, strukturelle og kulturelle sider ved livet i skolen.
Hva ville du hvisket Kristin Halvorsen i øret, hvis du skulle gi henne et godt råd for å fremme praksisbasert lærerutdanning?
Ta en runde med regjeringskollega Åsland med sikte på å styrke praksisomfang og -finansiering i lærerutdanningene, og på å styrke den mer profesjons- og praksisrettede forskningen som bygger på partnerskap mellom skoler og utdanningsinstitusjonene.
_________________________________________________________________________________